- Operasangeren «Pelle» Janzon (1844–1889): Denne teorien sier at den matglade operasangeren ofte serverte denne ansjosgratengen til kunstner kolleger etter forestillingene, og retten ble oppkalt etter ham.
- Familien Jansson i Dunker (1860-tallet): En annen teori nevner en fru Jansson som laget en lignende grateng under en mager tid for å strekke råvarene (potet, ansjos, løk) og at dette ble til "Janssons fristelse".
- Stumfilmen "Janssons Frestelse" (1928): En tredje teori og den folk flest mener er den riktige er : Opprinnelsen til navnet er fremsatt av Gunnar Stigmark (1910–2001) i hans artikkel "Så var det med Janssons frestelse", som ble publisert i tidsskriftet Gastronomisk kalender i 1979. Ifølge Stigmark ønsket hans mor og en kokk hun hadde leid inn for å forberede et middagsselskap å gi den kjente retten et spesielt navn. De bestemte seg for å bruke navnet på filmen 'Janssons frestelse' fra 1928, med skuespilleren og regissøren Edvin Adolphson i hovedrollen. Etter den festen spredte navnet seg til andre husholdninger og etter hvert til kokebøker.
Selve retten fantes imidlertid i ulike former allerede på 1800-tallet. Den ble da ofte kalt ansjoslåde eller ansjospudding. Det var først på 1930- og 1940-tallet at navnet Janssons fristelse ble vanlig i kokebøker og husholdninger.
Det er viktig å merke seg at norsk og svensk ansjos ikke er det samme som middelhavs-ansjos, som kalles for 'anchovy'. Svensk ansjos lages av brisling, lagt i en søt og krydret lake med blant annet sukker, allehånde og nellik. Denne smaken passer spesielt godt sammen med potet og fløte.
Janssons fristelse ble særlig populær da komfyr og stekeovn ble vanlige i hjemmene. Retten var rimelig, mettende, lett å lage til mange – og kunne forberedes på forhånd. Derfor fikk den en naturlig plass på det svenske julebordet, hvor den fortsatt regnes som en klassiker.
